tirsdag 5. juli 2016

Endelig! Arne Dahls nye serie kommer på norsk!



...håper jeg da. I alle fall har Cappelen Damm kjøpt rettighetene, så da må vi bare håpe at de kommer med en norsk oversettelse i umiddelbar framtid!

Jeg har ganske tydelig utbasunert misnøye mot at Cappelen Damm ikke har gitt opcop-serien ut på norsk, både her på bloggen og på CDs egen blogg. Jeg har til og med forsøkt å få drahjelp av Norges krimblogg numero uno, OP-5, uten å oppnå særlig med resultater. (Cappelen Damm har forøvrig freidighet nok til å nevne at serien om A-gruppen delvis fortsetter i opcop-serien, men viser altså til at bare den første serien er oversatt til norsk... [og nevner bare de 10 første bøkene; serien har nemlig en bok nr. 11, heller ikke den er oversatt til norsk.])

Men nå finner jeg altså Cappelen Damm på lista over de som har kjøpt rettighetene til boka - sammen med forlag i 14 andre land. Så nå har norske Arne Dahl-fans en skikkelig kvalitetskrim fra krimkongen i vente.

Og boka? Ja - som tidligere sagt ser jeg ingen grunn til å skrive egne anmeldelser når det er så mange andre flinke folk der ute som gjør det. Stig Hansén i Sydsvenskan sier det jeg ikke kunne sagt bedre selv: Den bästa svenska kriminalromanen någonsin. (Les selv - såpass mye svensk kan vel også du lese?)


God fornøyelse!

PS! Og husk at du jo bare kan kjøpe boka på svensk hvis du ikke (som meg) klarer å vente på den norsk utgaven  - eller høre lydboka f.eks. på Storytel


EDIT: Nå gir tilogmed Cappelen Damm lyd fra seg!



onsdag 2. april 2014

Spion-maraton på øret

Etter at min lydbok-bonanza tok til har jeg harva i meg en god del kvalitetskrim fra Söta Bror (tenker å lage ei liste, men tør nesten ikke av frykt for hvor lang den kommer til å bli...). Akkurat nå er jeg ca. halvveis inne i "Bilderbergmötet" av Anders Jallai, den foreløpig siste av 4 bøker der eks-agenten og Estonia-pårørende Anton Modin er hovedperson. Selvfølgelig går jeg grundig til verks og har lest [hørt] de tre foregående bøkene - og nå har jeg nettopp funnet ut at det kommer en til. Hurra!



Å lese en hel serie på rappen kan bli i meste laget, men Anders Jallais bøker har det som skal til for å fange meg som leser: Interessante plott, en god dose spenning og god karakterutvikling. Litt aktuell samfunnskritikk er også bra i "kiosklitteratur"* - og det er kanskje det som egentlig er essensen i Jallais bøker. Han vil nemlig fortelle om hvordan verden styres informelt gjennom usynlige og udemokratiske allianser. Var mordet på Olof Palme egentlig et fordekt statskupp? Var Estonia-forliset bare en ulykke? Gjennom den kalde krigen var "det nøytrale" Sverige vestmaktenes utpost mot Sovjet, og mye godt, gammeldags spioneri har funnet sted på svensk mark. Anders Jallai har bakgrunn som jagerflypilot, kystjeger og dykker (akkurat som hovedpersonen Anton Modin) og skriver med stor troverdighet. Spennende og konspiratorisk slik vi vil ha det!

Bøkene er ikke oversatt til norsk, men ettersom språkene er så like bør ikke det by på for store problemer. De kan kjøpes i en rekke formater for en slikk og ingenting på adlibris.no.

Som en ekstraservice legger jeg inn trailere for bøkene, i kronologisk rekkefølge, attpåtil:


1. Spionen på FRA:

2. Landsförrädaren:

3. Natoagenten:

4. Bilderbergmötet:


*Med "Kiosklitteratur" mener jeg krim og sånt som aldri kommer til å få en sånn anerkjennelse som klassisk skjønnlitteratur har, selv om det ligger like mye arbeid bak osv.

onsdag 12. mars 2014

Endelig: Doktor Proktors prompepulver på film!

Helt siden nyheten om at Jo Nesbøs Doktor Proktors prompepulver skulle filmatiseres kom har vi gledet oss veldig. Med vi menes størstedelen av befolkninga i vår husstand, i alle fall far (meg) og tre barn. Vi har nemlig frydet oss over historiene om den oppfinnsomme doktor Proktor som hittil er kommet i 4 bøker. Et kjært reisefølge på lange bilturer og ellers i hverdagen der lydbøkene er avspilt ørten ganger.

I fjor fikk vi vite at filmen (for ordens skyld; basert på den første boka) skulle ha premiere i februar 2014. Det var med en viss forventning jeg sjekka kinoprogrammet for Tromsø kino da vi hadde bestemt oss for å ta et par dager "i byen" under barnas vinterferie første uka i mars. Men skuff! Premieredatoen var satt til 14. mars - én uke etter vår bytur.



Skuffelsen ble imidlertid vendt til ekstatisk glede da min bedre halvdel rett før avreise kunne meddele at hun hadde sjekket kinoprogrammet - og nå var plutselig prompefilmen satt opp som førpremiere mens vi skulle være i byen! Hurra! Jeg kjøpte billetter prompte og kunne knapt vente til vi befant oss i kinosalen.

Kos deg med denne traileren før vi fortsetter:

)

Jadda! Filmen innfridde på absolutt alle områder! Jeg kan rett og slett ikke komme på en eneste film der jeg har ledd så mye! En ekstremt latterfremkallende film. Det burde nesten vært advarsel om at folk med dårlig helse burde ha med seg medisinsk personell.

Og sjelden har jeg vært så til de grader begeistra over en filmatisering! (Dette har jeg skrevet utførlig om i mitt forrige blogginnlegg.) Jeg synes filmteamet med regissør Arild Frölich i spissen har maktet å lage en utrolig herlig framstilling av Doktor Proktor-universet, både mennesker og miljøer. De har tatt seg en god del friheter i forhold til originalversjonen i boka, men det er greit! Jeg kan for eksempel ikke erindre å ha lest at Doktor Proktor hadde et orgel i huset sitt, men det har han fått (og det skal visstnok gærninger på film ha, f.eks. Davy Jones i Pirates of the Caribbean og andre slemminger. Her er en liste for spesielt interesserte.) Litt av orgelet kan skimtes på dette bildet, lånt fra en anmeldelse på p3:



Artig å lese den anmeldelsen, forresten, for jeg er kategorisk uenig med Birger Vestmo, som konkluderer med at Dette er luftig moro for de med ett siffer i alderen. Hva sa De, eller vasa De? Mulig at han rett og slett bare er en tørrpinn, for jeg og temmelig ganske nøyaktig alle andre som så filmen hylte og brølte av latter.  Her er den anmeldelsen, forresten - og spiller du av videoen øverst på siden får du se mange fine klipp fra filmen.

Jeg må konkretisere mine inntrykk litt bedre.

La oss starte med skuespillerne:

  • Kristoffer Joner gjør en fantastisk rolle som selveste Doktor Proktor. (Han heter Viktor til fornavn, bare så du vet det.) Han er akkurat så sær som man kan vente seg. I tillegg vokser rollen med historien, husk at han har soset rundt i ensomhet i huset sitt i mange år inntil Lise og Bulle kommer og får han ut i dagslys og får han til å finne gnist og selvtillit igjen.
  • Lise og Bulle spilles av hhv. Emily Glaister og Eilif Hellum Noraker. Dette er barneskuespillere som leverer på høyt nivå. Særlig Bulle er langt på vei akkurat så nerdete som bøkene beskriver han.
  • Atle Antonsen har rollen som (den store) skurken hr. Thrane. Dette er også en kjemperolle og artig at han snakker nordnorsk dialekt, selv om vi meget godt hører at den er karikert og ikke helt ekte.
  • Bedre står det da til med hr. Thranes sønner Truls og Tryms dialektkunnskaper. De slipper nemlig å late som; tvillingene Arne og Even Guddingsmo Bjørn kommer nemlig fra Tromsø og kommer også fra sin filmdebut med absolutt ståkarakter.
  • Ingar Helge Gimle har en fantastisk tolkning av rollen som Lises far og kommandant på Akershus Festning. En karikatur av en yrkesoffiser som pusser revolveren hjemme ved middagsbordet og kjører rundt i åpen Willy's Jeep.
  • Selv i alle de små rollene glitrer det av storhet. Lise og Bulles mødre, spilt av Marian Saastad Ottesen og Linn Skåber, og politimennene i Bjarte Tjøstheim og Helge Horgmos skikkelse er bare å godte seg over. 
Musikken er fantastisk. (Her er jeg og Filmpolitiet på p3 enige). Jeg mistenker at komponisten Ginge Anvik har knegget litt ekstra over notearkene når han har skrevet inn litt "ekstra" grovmessing. Det kan nemlig høres ut som om en del trombonestøt har veldig relevans til filmens innhold.

Filmens innhold, ja. Det gidder jeg ikke å skrive så mye om, for boka kom ut i 2007 og på den tida burde jo de fleste ha lest den. Men i tilfelle du ikke har gjort det får du kortversjonens kortversjon her: Doktor Proktor har funnet opp et prompepulver som han ikke helt ser nytten av. Så dukker Bulle og Lise opp og synes det er en genial oppfinnelse. Her kommer de med noen ideer til bruksområder, gjenskapt på film slik:


De oppmuntrer endatil doktor Proktor til å videreutvikle pulveret til en kraftigere versjon som blir kalt Doktor Proktors promponautpulver. Med det kan man fjerte seg ut i verdensrommet, og selger han det til NASA kan de spare utgifter til romskip og sånt, og Dr. Proktor blir rik og berømt og kan vinne tilbake sin tapte ungdomskjæreste. Hr. Thrane er en skurk som prøver å stjele promponautpulveret, men heldigvis ender det godt.

Nå må jeg slutte å skrive slik at du som leser dette får logga deg inn på nærmeste kino og kjøpe billetter til første og beste visning. Men på tampen: Aftenposten melder at denne filmen sannsynligvis blir en stor eksportartikkel - og at det blir film av neste bok* også! Bon apetit!


*Bøkene i serien er

  1. Doktor Proktors prompepulver (2007)
  2. Doktor Proktors tidsbadekar (2008)
  3. Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. (2010)
  4. Doktor Proktor og det store gullrøveriet (2012)
Som vanlig anbefaler jeg lydbokversjonene, jeg garanterer at det er like morsomt for voksne som for barn. For voksne som ikke har glemt barnet i seg, må vite.

søndag 2. mars 2014

Gutter (og jenter) i alle aldre: Musketerene er tilbake!




De tre musketerer av Alexandre Dumas er (som alle vet) en av verdenslitteraturens største klassikere, lest av gutter (og helt sikkert en god del jenter) i alle aldre over hele verden. Den er gjenfortalt i utallige bok- og filmversjoner (selvfølgelig også i en Andeby-versjon:),


filmatisert en rekke ganger (1921, -48, -73, -93, og 2011) og er altså nå ute i en påkostet TV-serie på 10 episoder, produsert av BBC og sendes på NRK. Herlig.

De tre musketerer (heretter forkortet 3M) må være et av mine første møter med "voksen" litteratur. Som guttunge på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet var jeg en lesehest og leste mengder av tegneserier og barne- og ungdomsbøker. Hardy-guttene var selvfølgelig storfavoritt, og diverse spenningsbøker jeg fikk gjennom en bokklubb gikk ned på høykant. Men da jeg kom over 3M i hylla hos mine besteforeldre sa det bare kling (ja, som når to kårder møtes) og jeg skjønte at dette måtte jeg bare lese.

Morfars utgave var en bokklubbversjon på ørten bind. Husker ikke nøyaktig antall, for 3M fortsetter nemlig over i to andre romaner; Musketerene tyve år efter og Musketerenes siste bedrifter - jeg leste denne stabelen av bøker i løpet av noen sommerferieuker i 1992 eller deromkring. Som guttunge var jeg selvfølgelig oppslukt av all fekting og skyting og heltemot som forekommer, men ettersom jeg også var i min gryende ungdom (omkring 13-14 år [hvilket nutildags på nutidens unge ikke kan regnes som gryende ungdom, men i mitt tilfelle var det nettopp det det var]) lot jeg meg naturligvis fascinere over de mer amorøse sidene i historien. Og dem er det da temmelig mange av.

Vel innlest og oppslukt av dette universet var det med stor begeistring og forventning jeg fikk vite at det var blitt laget en ny film om 3M. Her snakker vi altså om 1993-versjonen. Jeg visste på daværende tidspunkt ikke noe om at den var blitt filmatisert tre ganger før, så dette var virkelig store nyheter. Dessuten representerer nemlig denne episoden en viktig milepæl i min modning som [etterhvert stor-]konsument av bøker og film: Nemlig forholdet til ens eget univers kontra filmbransjens produkt.

Jeg var som sagt helt i hundre over å skulle se 3M-filmen. Det var attpåtil som leiefilm en lørdagskveld da jeg skulle sitte barnevakt hos min søster. Perfekt anledning. To kompiser var innkalt for å bli med på begivenheten. Popcorn og brus og alt som hører til. Dette var - for ordens skyld - første gang jeg skulle se en filmatisering av et litterært verk som jeg hadde (inngående) kjennskap til. Og for en nedtur! Listen over skuffende og irriterende elementer i den filmen ble lengre enn lang og skal selvfølgelig ikke gjengis her. Men oppsummert; det var jo ikke sånn det sto i boka!!

Da jeg etterhvert kom til sans og samling klarte jeg (delvis med hjelp av kompisene) å framtvinge en viss forståelse for at for det første kunne jo ikke regissøren vite hvordan jeg hadde sett for meg diverse scener i originalhistorien, og for det andre måtte jo filmen bli ekstremt lang hvis den skulle være 100% tro mot alle detaljer i boka. Men aldri om jeg skulle se en filmatisering igjen! Heretter skulle bok få være bok - og film være film, og noen etterligning ville jeg ikke vite av.

Den hittil omtalte filmen er det Disney-konsernet som står bak. I forbindelse med dette blogginnlegget har jeg googlet litt og bl.a. lest at den "er svært amerikanisert og lite troverdig, både overfor romanen og det historiske miljøet"(kilde: wikipedia). Og jeg husket slett ikke at bl.a. Charlie Sheen og Kiefer Sutherland var blant hovedrolleinnehaverne. Her er et lite klipp, bare for nostalgiens skyld:


Holdt jeg stand og unngikk filmatiseringer av bøker? Joda, en lang stund. Så hadde jeg vel modnet såpass at jeg innså at det er mange faktorer som spiller inn i en sånn prosess som det er å skulle gjøre bok om til film. Nå er det til og med interessant å se resultatene og vurdere om de ulike grepene som filmfolkene har gjort er vellykkede. Så da atter en filmatisering kom i 2011 var jeg beredt. Borte var kritisk skepsis, her er det bare å nyte resultatet og la seg underholde. Traileren gir en viss pekepinn:


Og joda, underholdende var det jo - men du store alpakka hvilke friheter man hadde tatt seg nå, da. (da, da er mer korrekt norsk, men litt keitete, skitt la gå). Kinesisk kampsportkoreografi, avanserte feller og luftskip. Ja, luftskip på 1600-tallet. Kjempeunderholdning, men temmelig overdevet etter min enkle smak.

Så er det altså på'an igjen. Men denne gangen er vi ikke prisgitt en vanlig kinofilms tidsbegrensning på omlag 90 minutter - som altså setter store begrensninger for en historie som dette. Nå er det TV-serie med 10 episoder á 52 min., hvilket gir masse tid for kårdesvingninger, heltemot - og intriger. Ai, ai, ai. Jeg har nettopp sett første episode på NRK nett-tv. Det lover bra! Jeg gidder selvfølgelig ikke lengre å analysere om det var slik eller sånn i boka, det er et tilbakelagt stadium. Men det ser i det hele tatt veldig bra ut. Veldig fine miljøer, fint cast og godt driv med fin balanse i handlingen. Det hadde jo selvfølgelig vært toppen hvis de eminente skuespillerne hadde snakket fransk, men det kan man vel ikke vente av en BBC-produksjon?

Edit: Olav R. kommenterte her under og minte meg på noe jeg tenkte, men ikke klarte å omsette til bokstaver - nemlig at musketerene i denne versjonen var veldig ubarokke. Istedet for blonder og kniplinger ser det nesten ut som om de har vært i kostymelageret til en eller annen motorsykkelgjeng. Heldigvis er hestene ekte, så vidt jeg kan bedømme.

Her er traileren til serien:


NRK1 viser serien søndager kl 21:45, men hvis du ikke lar deg styre av medienes sendeskjemaer kan du se på NRKs eminente nett-tv. God fornøyelse!

søndag 9. februar 2014

Lydbok-bonanza!

Er du (som meg) egentlig alt for opptatt til å sitte ned med en god bok og lese i fred og ro? Jeg elsker jo egentlig å lese - enten i en god stol eller på senga* - men hverdagens liste av gjøren og laden tar liksom aldri slutt og det blir rett og slett ikke tid til overs for en sånn luksus som lesing. Derfor er lydboken en genial oppfinnelse! Med bok på øret kan du som Øystein Sunde si "Jeg har folk til slikt" - altså en som leser for deg. Nå har jeg i flere år harvet i meg en hel drøss med bøker; kanskje 2-300, jeg har mista tellinga, mens jeg har kjørt bil, gjort hagearbeid, bakt og vasket, sykla til jobben, malt, montert møbler, snekra veranda, lagd middag, reist og whatever.

Og nå har jeg oppdaga dette: Bokgiganten AdLibris har en app (foreløpig bare til Apple-produkter) der man kan høre på lydbøker eller lese e-bøker. Nå har de en kampanje der man for latterlige 169 kr i måneden kan konsumere så mange lydbøker man vil - og første måneden er gratis. Jeg bruker egentlig aldri å gå på sånne lokketilbud, men dette er jo bare for godt til å være sant. Til vanlig må man ut med minst 249 kr for en lydbok av passelig format; og de aller nyeste og hotteste titlene ligger gjerne opp mot 400 - så dette er jo helt vanvittig! Her kan du lese mer.



Å, jeg glemte visst å si at dette er den svenske delen av AdLibris. Men hva gjør vel det? Jeg har jo flere ganger sagt at svensk er så vakkert at bare på grunn av språket må man høre svenske lydbøker! Og hvis bøkene er bra er det jo ekstra bonus! Senest i mitt forrige innlegg argumenterer jeg for å ty til svensk. Jeg har faktisk ikke klart å finne ut om AdLibris i Norge har en tilsvarende tjeneste, men kanskje du gjør det? I alle fall kan man finne noen norske lydbøker i denne svenske appen, bare så det er sagt. F.eks. vår alles kjære Knut Nærums Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen; lest av Ingvar Ambjørnsen. Kult, hva?



Så - er det noe å nøle for? Skynd deg til https://www.adlibris.com/mondo/abonnemang og fråts i vei!


* * *


* Da jeg sommeren 2010 gladelig slo til på et "köp 5 - betala för 3"-tilbud på en bokhandel i Stockholm fikk jeg generøst nok med en tøyveske med teksten

En bokälskare går aldrig till sängs ensam

søndag 3. november 2013

En man som heter Ove

Nei, det er ikke skrivefeil i overskriften. Det som ser ut som en hvilken som helst norsk overskrift med skrivefeil er ikke det, men en overskrift som gjengir tittelen på Fredrik Backmans bok En man som heter Ove. Jepp, vi er på svensk-kanalen igjen. Jeg leser [hører] som kjent gjerne bøker på svensk, og ettersom jeg har bestemt meg for å lese mer enn bare krim er det nå denne herlige historien som finner veien til mitt litteraturhungrige indre.



Nå har jeg tidligere sagt at jeg hverken er særlig god til å skrive masse tekst, eller ser det som nødvendig å produsere en masse anmeldelser når noe av nettets fortreffelighet er at man linke til andres fortreffeligheter. Derfor anbefaler jeg denne omtalen på Randis eminente blogg. Jeg må innrømme at jeg ikke har lest hele omtalen, for jeg er ikke ferdig med boka enda og vil ikke vite alle detaljene i hennes omtale - men jeg kan ikke vente med å kunngjøre min fascinasjon. Før jeg altså er ferdig gir jeg gladelig full yatzy på sekserne og sender alle mulige imaginære forfatterpriser til Fredrik Backman. Dette er STOR fortellerkunst. Jeg tror nok alle menn som leser denne boka kan finne noe av seg selv i Ove. Og alle kvinner finner mye av sine menn i Ove.

Noen anmeldere sammenligner denne med Jonas Jonassons Hundraåringen som försvann. Jeg har tenkt i de baner også, men hundreåringen er så til de grader usannsynlig at den nesten blir slitsom å lese. Historien om Ove er derimot mer jordnær og - noe karikert til tross - en troverdig berettelse om en av livets ikke alt for glade gutter. Men nå gidder jeg ikke drodle mer, bare les (eller hør) selv og gjør opp din egen mening.

Forresten behøver du ikke være like språknØrd som meg for å ta fatt. Boka fås på norsk i en rekke formater og du kan allerede nå plutselig høre Trond Brænne lese de første 6 minuttene og 34 sekundene her. Men jeg foretrekker originalen, ikke bare fordi jeg mener at svensk og norsk er så likt at med bittelitt allmenn trening hadde det vært unødvendig å oversette mellom språkene, men også fordi Torsten Wahlund har en så fantastisk innlevelse når han leser. Her kan du få en smakebit av den varme stemmen og herlige innlevelsen til Torsten Wahlund. Både norske og svenske lydbøker kan uten problem kjøpes som lydfiler på nettet og lastes rett ned til din foretrukne lydavspiller. Den svenske originalen kan kjøpes og lastes ned her for SEK 93:- - mens den norske utgaven finner du f.eks. her til NOK 249,- God fornøyelse, uansett språk!

PS! Jeg har funnet ut at boka skal filmatiseres. Det kan bli veldig kult, selv om bøker som regel gjør seg best i ens eget indre. Jeg gleder meg uansett, håper det blir et vellykket prosjekt!

PPS! Vi må nesten koste på oss en tweet på tampen:

onsdag 30. oktober 2013

Jo Nesbø vs. Arne Dahl 2.0

Beklager, kunne ikke dy meg denne gangen heller. Overskriften tyder ikke på boksekamp eller annen dramatikk, men det ser så kult ut og vekker kanskje litt mer interesse, så det ble som det ble. Anledningen nå er at begge forfatternes 2013-utgivelser nominert til Svenska Deckarakademins* pris for beste kriminalroman. Ettersom dette er en svensk pris er Arne Dahl nominert i kategorien årets bästa svenska kriminalroman, mens vår egen Jo Nesbø er nominert i kategorien bästa till svenska översatta kriminalroman.

Gratulerer til begge to - det er vel fortjent! Dette betyr, mine damer og herrer (for å sitere Jon Almaas), at det altså ikke er noe vs-problematikk ute og går, for disse to favorittforfatterne er nemlig nominert i hver sin kategori og konkurrerer ikke om prisen. Her må jeg nesten koste på meg en illustrasjon, henta fra et blogginnlegg i juni:


Lørdag 23. november skal det avgjøres hvem som vinner. Jeg krysser selvfølgelig fingre og tær for de to nevnte herrer Dahl og Nesbø. De andre nominerte kan man finne her. Slett ikke noe dårlig selskap, i alle fall!

*Svenska Deckarakademin är ett samfund vars syfte är att främja deckarlitteraturen och facklitteratur om deckargenren. Akademin utser varje år årets bästa svenska kriminalroman och årets bästa till svenska översatta kriminalroman. (fra wikipedia)